Bigley myrdet
Et drap i Allahs navn...
Jeg prøver å fatte omfanget av det engelske gisselet Bigley som ble myrdet på en bestialsk måte. Ikke omfanget i forhold til Blair eller det engelske folket, ei heller hvilket tap hans bortgang er for menneskeheten som en helhet, men for Bigley selv. Jeg vet ikke hvem han var, aller minst hvordan han var, men jeg vet uten å ha prøvd det selv, at å dø for en morders hånd er,……jeg har ikke ord.
Bigley ble bortført av sine fremtidige mordere sammen med to amerikanske kolleger for tre uker siden. Under sitt fangenskap fikk han oppleve at de forsvant en eter en sporløst. Kanskje en av morderne skrøt av ugjerningen. Kanskje bare et hvisk eller et ansiktsuttrykk fra en av vokterne. Bare nok til at vissheten om at hans skal snart dø satte seg i mellomgulvet som et øksehugg.
Kanskje de ekstra dagene han fikk på grunn av iherdige forhandlinger var dager han kunne ha vært foruten. De forsinket hans endelige pine. Timene i bur lent opp mot en kald murvegg bak et gitter ga ham lang nok tid til å tenker. Ja kanskje for lang tid. Hvorfor denne forlengelsen Mr. Blair? Var det ikke du og dine kumpaner i underhuset som uttalte av dere ikke forhandlet med terrorister? Hvorfor forhandlet dere? Hvorfor trekke Bigley gjennom denne seigpinen?
Hvorfor ga dere Bigley et håp, ja til og med en smak av frihet, for så å svikte ham ved ikke å redde ham når han først var utenfor i frihet?
Bigley ble sikkert sparket og slept tilbake til cellen. Med sunkne skuldrer tok han i mot slag og sprak som langt borte fra i en tåke av skuffelse og depresjon. Hans sjel gråt blod. Ikke en gang hans eget land ville redde ham fra å bli drept av de menneskene han hadde kommet for å hjelpe. Bare en liten gest, som å slippe to kvinner ut av fengselet kunne har reddet ham. Tankene hans kjempet med tanker som for ham var forræderiske mot det landet han hadde vokst opp i og elsket så høyt, men som nå var villig til å la ham dø.
Vissheten om at døden nærmet seg mye raskere enn han noen gnag i sitt liv hadde trodd var mulig, hugg i mellomgolvet som fra et tungt spett. Nervøs gåsehud spredte seg fra baken og oppover ryggen og satte seg i gropen rett over nakken. Slik satt han i time etter time, mens han skjelvende ventet på døden. Tankene for tilbake til da han var barn og vokste opp i et England han elsket. Hans første kyss, hans første bil, huset, barna, Sombat. Hikstende lå han der, dødsredd for hva som ville skje.
Plutselig går døren opp, og de tar tak i ham og sleper han ut hengene mellom to av sine banemenn med hendene bundet bak på ryggen. De ropte høylytt på arabisk og var veldig agiterte. De hadde våpen. Kanskje han ble skutt? Håpet om en snarlig og smerteløs død steg.
De satte ham brutalt ned på kne og stilte seg bak ham. Disse unge guttene med ansiktene skjult bak masker. I et sykt øyeblikk tenkte han om de ikke skjønte at det de gjør er galt når de må gjemme ansiktene sine slik?
Foran han var et videokamera. En av hans mordere sparket ham i ryggen og sa på engelsk at om han hadde noe å si så var dette tiden til det. Det gjorde utslaget. Han viste han skulle dø. Her og nå. Livet var over innen fem minutter.
Han stotret og ba, men visste inert inne at dette var slutten. Bitterheten klebet seg til hvert ord. Sviket han følte ble forsterket av vissheten om egen uskyld.
Han tidde. Ord var så meningsløse.
En av mennene bak ham seg fram og i speilrefleksen i vinduet fikk han se kniven mannen bar. Hans egen drapsmann begynte å tale på arabisk. Han forsto ingenting av det som ble sagt. Under det minuttet talen vart vokste vissheten om at når manne sluttet å tale, ville han dø.
Alt han kunne tenke på var om knivbladet ville kjennes kaldt ut. Ville de kutte strupen, eller ville de …..han greidde ikke tenke lenger. Magen vill kaste opp alt, og hjerne sluttet å fungere, blodet suste larmende i ørene.
Han hørte ikke at morderne ble stille. Han hørte ikke at ropene om at Gud er stor stilnet. Han bare kjente at han ble tvunget til å lene seg fremover.
Smerten i det kniven gikk inn i nakken skapte bilder av lyn bak lukkede øyne. Kniven var ikke kald. Plutselig forsvant smertene. I et avsindig øyeblikk trodde han det var over og at leken var slutt. Sjokkert fikk han se sitt eget blod fosse ned på gulvet. Så ble det mørkt. Og varmt. Så ingenting. Døden hadde innhentet et menneske som ikke hadde fortjent det.
Et liv var over så alt for tidlig. Noen morderiske menn i et land langt unna hadde tatt bestemmelsen over hans liv.
Ingen i verden tjente på Bigleys død. Ikke en gang hans mordere.
2:48:14 AM 
|
