Norgeshistoriens største ran mot småsparere fram fra glemselen!
Bakgrunn: Den 11. januar 1991 offentliggjorde styrene i Kreditkassen og Realkreditt at de hadde vedtatt å foreslå at selskapene skulle fusjoneres. Denne avtalen om fusjon ble hevet allerede i mars 1991 under henvisning til Kreditkassen’s årsresultat for 1990. Jeg anser dette som en taktisk handling fra myndighetenes side fordi Kreditkassen var å betrakte som en bank som hadde tapt sin egenkapital. Myndighetene hadde allerede blinket ut DNB som den banken som skulle overta Realkreditt. Nå stusser sikkert mange over hvorfor Realkreditt måtte overtas av andre. Årsaken var ganske enkelt at de hadde bokført store tap på utlån til privatboliger, og ikke minst til obligasjonslån til industrien. Dette skjedde i det som vi i dag kaller frislippet av restriksjoner på utlån. Dette resulterte i en tankeløs utlånspolitikk der det var konkurranse om å være størst av alle. Og det ville alle bankene og finansinstitusjonene være. Så kom krisen der Kreditkassen, Fokus Bank og en drøss andre banker og andre finansinstitusjoner raste sammen som korthus når lån ble misligholdt. Den banken som hadde en sjanse til å overleve uten å måtte bokføre tap mot aksjekapital var DNB. Jeg påstår at DNB mot sin vilje ble tvunget til å kjøpe Realkreditt Holding. Hvis de motsatte seg dette, var det fare for at Norges Bank holdt tilbake lån til banken. Dette bestrides av den da sittende regjeringen. De kan bestride så mye de vil; Sannheten er at DNB ble tvunget til å kjøpe Realkreditt med de tap som lå i regnskapene. Dette påtvungne kjøpet gjorde at DNB måtte avskrive Realkreditt’s tapsforretninger mot bankens aksjekapital ettersom dette var den eneste muligheten for avskriving som gjensto. Det resulterte i at også DNB’s aksjekapital ble nullet. Dette kunne vært unngått hvis De ikke ble påtvunget å kjøpe et katastroferammet Realkreditt. De som tapte på dette var småsparerne som mistet alle sine sparepenger. Dette er bare et kort resymé av det som skjedde. De offentlige granskningskommisjonene avfeier at myndighetene sto bak kravet om at DNB måtte kjøpe Realkreditt for at ikke Norges Bank skulle revurdere lån til banken. Her er en nødt til å konkludere mellom linjene i det som skrives, og etter samtaler med mennesker som tapte sine sparepenger. Og min tiltro går ikke til kommisjonen, men til de som ble ofret for at Realkreditt og det norske obligasjonsmarkedet skulle overleve. Til slutt: De største eierne i Realkreditt etter omdannelsen til A/S var; Kommunal Landspensjonskasse(39,1 %), Vital Forsikring(15,9 %), Kreditkassen(10,5 %), Folketrygdfondet(10,0 %), UNI Storebrand(7 %), og OBOS(4,1 %). Våren 1993 opptrådte disse aksjonærene, som til sammen eide 86,6 % av aksjene i Realkreditt Holding AS, som garantister for fulltegning ved en emisjon av preferanseaksjer for 700 millioner kroner i DNB. I ettertid kan vi se at mange av de avsatte tapsprosjekter er tatt inn igjen i regnskapene som inntektsbringende. De var bare gjemt bort en liten stund. Det er så en kan gremmes av mindre.
Olaf E. Roalkvam
Første listekandidat til Stortingsvalget 2005
For Demokratene i Hedmark
10:57:59 PM 
|
|
